Håp om fred....

I slike urolige tider må det være lov å drømme og håpe på at verden kan bli bedre, kynisme og tapt håp har aldri skapt noe godt. Det høres naivt ut, men faktum er at de som har drømt om fred og prøvd å skape den på fredelig vis har gjort en forskjell i historien. Dette vet vi! Jeg tillater meg å trekke fram noen av de gamle idealene, det er lov å håpe og ønske fred.

Likestilling

Jeg ser inni mellom kronikker om likestilling og debatter oppstår pg av disse. Men som regel ender man opp med slike argumenter : 

Hvis en mann er tøff og brutal, er han en barsk mann, hvis en kvinne er tøff og brutal er hun vulgær og premenstruell. Hvis en kvinne legger på seg er hun feit kjærring, hvis en mann legger på seg får han pondus. Hvis en mann er kåt er han bare et virilt mannfolk, hvis en kvinne er kåt er hun nymfoman. Hvis en kjekk mann når toppen i musikkbransjen er han flink, hvis en kvinne gjør det samme, spør folk hvem hun har hatt sex med. Hvis en mann er sykepleier er han en myk mann, hvis en kvinne blir bilmekaniker spør folk om hun er lesbisk. Hvis en mann legger ut om et tema han kan mye om er han smart og flink, hvis en kvinnne gjør det er hun bedreviter. Hvis en mann er sur, har han hatt det tøft på jobben, hvis en kvinne er sur er hun premenstruell, 

Joda vi har likestilling....noen ganger ivertfall

Å miste noen

Å miste noen kan vekke sjokk hos mange, men sikkert mange tanker også. Hvorfor er det sånn at mange trenger å miste noen for å innse hvor viktig menneskene i livet er? Jeg har alltid følt at jeg ikke har noen å miste. Og det spiller ingen rolle om de er gamle, unge eller syke. Et menneske du er gla i er viktig uansett. Men noen må ha en sterk opplevelse, før de innser hva som er viktig i livet. Hadde det ikke vært fint om man klarte å ta vare på de viktige menneskene uten å ha et dødsfall først?

Å være vellykket....

Hvorfor er det slik at noen er "vellykket" hele livet? Da jeg gikk på skolen var det noen som alltid hadde fine klær, masse venner, var pene, kjekke, flinke, gjorde det bra i alle fag og etter hvert ble de kjæreste med en annen populær elev.
Videre på veien møter man slike mennesker, og ser at de fortsatt har denne magien på veldig mange rundt seg. De har høy selvtillit, kan snakke med alle og alle synes de er flotte. Det virker som de ikke er nødt til å jobbe hardt for å få til noe som helst i livet. Hvorfor er det slik? Jeg sier ikke at de ikke må jobbe, de må sikkert jobbe, men det virker som alt faller på plass for dem. Mens andre kan jobbe og jobbe og jobbe og møte motgang uansett hvor man snur seg. Er det medfødt å få hellet med seg i livet? eller er man heldig fordi man har stor selvtillit? Eller følger hellet med når man har mange venner og er populær? Får man da lov å gjøre flere feil når man er vellykket?
En annen ting jeg lurer på er hvor dype slike mennesker blir. Kan man bli dyp og empatisk og klok når man aldri har opplevd motgang? Hvis din største bekymring er om hva du skal ha på deg i et selskap, eller hvor du skal reise på ferie neste gang, hvor dyp klarer du å være da? Og kan man lære om motgang uten å ha opplevd det på kroppen?

Hva er viktig..?

Det er åpent for alle å skrive ting i media idag, og "alle" har noe de vil si. Men er det noen som har tenkt på om det er verdi i det de skriver? Hva er verdien i en blogg som handler om sminke, hår, moter, vektreduksjon osv? Alt dette handler om penger, penger og utseende henger sammen, falske behov som er skapt av de som vil tjene penger på at folk blir påvirket av det de leser i media eller ser på tv.  Hva er et perfekt menneske? For meg er det ikke noe som er perfekt. Alle har sine svakheter og alle har sine gode sider. Og utseende er faktisk noe av det minst viktige når alt kommer til alt. De som skriver om moter og sminke og vekt osv er uten å vite det forbilder. De slenger ut meninger om ting, uten å ta ansvaret for det som blir sagt. Ungdom i puberteten er i en av de mest sårbare delene av livet. De er åpne for påvirkning fra alle kanter og de skal forsøke å sile ut hvilke ting de vil bry seg om, hva som er viktig for dem. Det er ikke rart at mange ender opp med depresjoner eller problemer med selvtilit, når alt de får høre om er at det er viktig å se sånn eller slik ut, og at det viktigste er hvordan du kler deg.
Det viktige i livet er ikke hvordan du ser ut, det viktige er å vite hvem du er, innvendig, som person. Og de som ikke kan akseptere deg fordi du har en kvise på nesa eller en bukse som ikke er siste mote, de er ikke verdt å ta vare på.
Det høres ut som en klisjê men det koker ned til at når du finner den personen du vil dele livet med, da betyr ikke noen av disse tingene noe som helst. Hvis du blir alvorlig syk, bryr du deg ikke om du har riktig frisyre eller ny jakke, du vil bare bli frisk. Hvis du mister en person du er gla i, spiller det ingen rolle hvordan sminken din er, eller hvor fin bil du kjører, du drømmer bare om å høre stemmen til den personen en gang til, få gi dem en klem en siste gang.

Og til alle ungdom som leser flittig blogger, husk at veldig mye av alt dere ser og hører er skrevet og trykket fordi noen skal tjene penger på det. Andre tjener penger på at dere lar dere påvirke,

Vennskap....det er vanskelig det

Vennskap er noe de fleste ønsker å ha. Mange venner, få venner, en bestevenn. Det er individuelt.
Da jeg vokste opp hadde jeg flere kortere vennskap, men det endte med at de jeg trodde var mine venner, sviktet meg enten fordi det kom utfordringer de ikke klarte å takle, blant annet fordi jeg ble mobbet. Eller at det dukket opp andre barn som de hadde mer lyst å være venner med enn meg. Som de syntes virket kulere eller mer populære enn meg. Jeg var ikke populær i det hele tatt, så i den konkurransen tapte jeg uansett. Jeg gikk alltid med en drøm om å ha en bestevenn som alltid ville være der for meg når jeg trengte dem.
Jeg var overbevist om at jeg ville få en slik venn, bare jeg selv var der når det var bruk for meg. Jeg forsøkte derfor alltid å stille opp, være støttende og sa som regel ja hvis noen foreslo at vi skulle gjøre ditt, eller leke datt. Men gang på gang forstod jeg at jeg egentlig var ganske alene i vennskapet, det var ikke et gjensidig vennskap. Jeg var kjekk å ha inntil noe bedre dukket opp. Jeg hadde også perioder hvor jeg ikke hadde venner i det hele tatt, noe som kanskje bidro til at jeg var så ivrig på å være en god venn når det dukket opp en eller annen jeg trodde ville være min venn.

Men jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke har klart å legge fra meg iveren etter å være en god venn. Jeg blir fort gla i mennesker jeg møter, jeg ønsker å være der hvis de trenger meg. Men jeg må tydeligvis være naiv, for uansett hvor hardt jeg forsøker å vise forståelse, empati, tålmodighet og støtte for de jeg regner som mine venner, opplever jeg stadig at mange av de samme vennene, ikke er der når jeg trenger dem. Det er kjekt å ha meg når de trenger en venn til å lytte, hjelpe, støtte, men hvis jeg trenger det samme er det lite forståelse å hente.

Heldigvis finnes det noen unntak, men det er mange som burde tenke litt mer på andre enn på seg selv der ute. Jeg innrømmer at jeg selv også angrer på ting jeg burde ha gjort annerledes, stadig vekk skulle jeg ønske jeg hadde gjort ting bedre, men jeg skulle likevel ønske at hvisse personer jeg kjenner, også tok seg tiden til å være en god venn for meg inni mellom. For jeg trenger også litt støtte inni mellom

Tanker om kunnskapsløshet
Skremmende tider, gir skremmende uttalelser. Mange ting å tenke på for tiden, kriger, terror, miljøproblemer, trusler fra store nasjoner osv.
Man prøver jo å følge med i media på hva som skjer i verden, og noen ganger er det fristende å komme med kommentarer på artikler og kronikker i media. Men når man forsøker å være seriøs, får man veldig ofte svada til svar. Spesielt i miljøsaker føler jeg at mange flåser og ikke tar ting på alvor. Enten er det folk som driter i framtiden, eller så er det rett og slett kunnskapsløshet. Jeg har møtt mye kunnskapsløshet, og det verste er ikke mangelen på kunnskaper, men mangelen på åpenhet for å skaffe ny kunnskap. Respekt for kunnskap er utrolig viktig, det er vanvittig mye vi ikke vet!

For å komme tilbake til dette med miljøvern, noen sier at det forskerne sier om global oppvarming,
viktigheten av biologisk mangfold ol er feil. Men isåfall vil vi jo få vite det med tiden, og hvis forskerne har rett, da har vi ikke tid eller råd til å ta sjangsen på å IKKE gjøre noe. Uansett hvem som har rett så synes jeg det er mer å tape på å drite i å ta vare på miljøet,  enn om vi prøver å ta vare på det. Hvis man jobber for miljøvern og senere oppdager at det ikke var så farlig, da har man jo ikke tapt noe, men hvis man IKKE jobber for miljøvern og så oppdager konsekvensen som forskerne nå advarer mot, da er det jo for sent, og man risikerer framtiden til de kommende generasjoner.

Hvorfor er det noen som foretrekker å leve med troen på at jorda er flat, isteden for å akseptere at man ikke vet alt og heller vil nyte godt av kunnskapen andre har? Jeg kan ikke forstå de som nekter å akseptere hva forskning og eksprementering beviser. Hadde vi ikke hatt forskere som fant ut ting, ville vi aldri ha hatt fly, vi hadde aldri ant hvordan dna kan påvirke helsen vår, og vi hadde aldri hatt datamaskiner. Det er ikke noe tap å innrømme at man ikke vet alt, det er ikke noe tap å innrømme at man har tatt feil!
Å nekte å ta inn kunnskap blir for meg helt meningsløst.